Slik gjør vi backupopptak i felt, steg for steg

Når jeg går gjennom et kit med deltakerne, begynner jeg alltid med samme spørsmål: hva skjer hvis dette ene kortet svikter klokken to på ettermiddagen? De fleste har tenkt på kamera, lyd og lys, men færre har tenkt på hva som skjer med materialet etter at opptaket er startet. Et minnekort kan bli korrupt, en kabel kan løsne, en laptop kan fryse midt i en sending.

Derfor bygger vi backup inn i oppsettet fra første dag, ikke som et tillegg til slutt. Det betyr at vi bestemmer allerede ved planlegging hvor opptaket skal gå, hvor kopien skal gå, og hvem som har ansvar for å kontrollere begge. Det er en vane som koster lite tid når den er på plass, og som sparer mye når noe uventet skjer.

I kurset bruker vi mye tid på nettopp denne tankegangen. Utstyret er det enkleste å lære. Rutinene er det som skiller et kit som fungerer på papiret fra et som fungerer en regnfull tirsdag ute i felt.

Parallelt opptak betyr at samme signal lagres to steder samtidig. Mange kameraer har to kortplasser, og da er det enkleste å skrive til begge. Har kameraet bare ett kort, tar vi signalet ut via HDMI eller SDI til en opptaksenhet, slik at vi får en uavhengig kopi på en ekstern disk.

Jeg anbefaler at de to opptakene ikke deler for mange svake punkter. Går begge kopiene via samme kabel og samme strømkilde, har du i praksis ett opptak med to filer. Vi tegner derfor opp signalveien på et ark og markerer hvor en enkelt feil kan ta begge kopiene.

Under øvelsene lar vi deltakerne selv trekke ut en kabel eller et kort midt i opptaket, mens instruktøren ser på. Det er ubehagelig første gang, men det gjør at reaksjonen sitter når det skjer på ekte.

• Skriv til to kort når kameraet tillater det
• Ta en egen kopi via opptaksenhet og ekstern disk
• Sjekk at kopiene ikke deler samme strømkilde

Mye materiale går tapt på grunn av rot, ikke teknikk. Et kort som er tatt ut og lagt i lommen uten merking, er et kort som noen senere formaterer ved en feil. Vi bruker derfor en enkel regel: fulle kort merkes, legges i en egen boks og formateres aldri i felt.

Kopiering skjer i en fast rekkefølge. Først kopierer vi fra kortet til to separate disker, så sjekker vi at filene åpnes og at størrelsen stemmer, og først da regnes kortet som sikret. Det høres omstendelig ut, men en rutinert operatør gjør det på noen få minutter mellom to opptak.

Vi skriver også rutinen ned i testprotokollen som følger kitet. Da kan en annen operatør, som ikke var med på kurset, gjøre det samme uten å gjette.

Ved direktesending er det fristende å tenke at strømmen er selve produktet og at opptaket er en bonus. Men nettverk i felt er upålitelig, og når strømmen faller ut, er det opptaket lokalt som redder materialet. Marit-rutinen min, som deltakerne ofte kaller den, er at lokalt opptak alltid startes før sendingen går live.

Vi tester også hva som skjer når encoderen mister forbindelsen. Fortsetter opptaket på disk uforstyrret, eller stopper det samtidig? Svaret avhenger av hvordan enhetene er koblet, og det er bedre å finne det ut i et klasserom enn midt i en sending.

Til slutt kontrollerer vi at bitraten på lokalt opptak er høyere enn på strømmen. Backupen skal være den gode kopien, ikke den dårlige.

• Start lokalt opptak før sendingen går live
• Test hva som skjer når nettverket faller ut
• Hold lokal kvalitet over strømmens kvalitet

Nå om høsten ser vi andre feil enn om sommeren. Kulde tapper batterier raskere, og et opptaksmedium som er avhengig av en strømhungrig ekstern disk kan slutte å skrive uten at noen merker det med en gang. Vi legger derfor inn ekstra reserve og holder disker og kort varme inne i jakken mellom oppdragene.

Fukt er den andre fienden. Kondens oppstår når utstyr flyttes fra kald luft til et varmt rom, og kort og kontakter kan bli fuktige. Vi lar kitet stå lukket i kofferten til det har tilpasset seg temperaturen før vi åpner og kopierer.

Disse små tilvante grepene står i pakkelisten, og de er ofte det deltakerne husker best etter kurset.

Et godt backupoppsett er verdiløst hvis bare én person forstår det. Derfor avslutter vi alltid med å skrive rutinen ned som korte, konkrete steg: hva som startes først, hva som sjekkes underveis, og hva som gjøres med kortene etterpå.

Operatøren som overtar kitet, skal kunne følge listen uten å ringe oss. Vi tester det ved å la en deltaker som ikke har bygget oppsettet, kjøre en hel test etter protokollen mens vi observerer uten å gripe inn.

Mangler det et steg, ser vi det med en gang. Da justerer vi protokollen, og den neste som bruker den, har ett problem mindre.

• Skriv rutinen som korte, nummererte steg
• La en annen operatør teste protokollen
• Rett opp listen etter hver testkjøring